Det er aldri for sent å lære en gammel hund nye triks

Eller i dette tilfellet: å lære en gammel dame å ta en salto 🙂

1984:

10-åringen sitter storøyd foran TV-skjermen. Turneren Mary Lou Retton briljerer i OL og gjør ting som ser helt vanvittig ut! Hvordan er det mulig? tenker jentungen. Det vil jeg også klare!

Så uten en turnhall i sikte begynner jenta så smått å øve. Å gå ned i bro er første mål. En bratt skråning blir turnmatta, og gjennom sommeren øves det flittig.

Og øvelse gjør som kjent mester, så omsider lykkes hun. Nesten.

Hun kommer seg ned i bro i den bratte skråningen, men aldri på flatmark. Det kan hende det var fordi fokuset ble litt delt denne sommeren. Hun oppdaget nemlig et annet triks hun også ville lære, nemlig dette:

Å bare bøye det ytterste leddet på fingeren var minst like imponerende for 10-åringen. Så det ble det øvd på hver eneste dag – og se, det sitter enda, 35 år senere 🙂

Men turning ble det ikke noe mer av.

Det er en ting eller to jeg gjerne skulle fortalt 10 år gamle meg, men kjenner jeg meg rett så hadde det i grunn ikke spilt noen rolle.

Hvis det ikke var gøy, så gadd jeg ikke å gjøre det.

2013:

Den overvektige 39-åringen sitter godt plantet i sofaen foran tv’n. Fjernkontrollen, vin og potetgull er innenfor en armlengdes rekkevidde. Livet er i grunn ganske godt.

I hvert fall så lenge det kan tilbringes i sofaen. Alt annet er ganske slitsomt.

Idyllen blir plutselig brutt av en overgira ektemann som ut av intet sier at nå skal han slanke seg – vil du være med?

Full av frykt synker jeg enda lenger ned i sofaen – jeg har jo bestemt meg for å aldri slanke meg igjen! Det har jeg prøvd så mange ganger, og like mange ganger har jeg mislykkes.

Men som den gode kona jeg er, så sa jeg; greit, da. Men bare de dagene jeg ikke har noe morsomt å gjøre. Jeg gidder ikke å velge bort tid med venninner, fester, konserter og andre ting jeg synes er gøy.

Og sånn ble det.

2019:

45-åringen tar sats på trampolina, gjør en forlengs salto og lander stødig på bena. Så er det opp i ringene, gjør noen triks der, før hun avslutter med å slå hjul og stå på hendene.

Det hadde jo vært fint å si at barndomsdrømmen til 10-åringen til slutt gikk i oppfyllelse. Og på sett og vis så gjorde den det! Jeg har aldri vært opptatt av å være best, men jeg har alltid vært opptatt av å ha det gøy.

35 år senere kan jeg faktisk stå i bro 🙂

Jeg skryter på meg litt over her. De gangene jeg lander støtt og fint er i fåtall 😉 Men jeg kan ta en salto! Både forlengs og baklengs! Og hvor kult er ikke det, liksom?

Som 10-åring trodde jeg at jeg kunne klare det meste. 39-åringen trodde at løpet var kjørt. 45-åringen har skjønt at det aldri er for sent.

Når jeg tenker tilbake på hvordan mesteparten av mitt voksne liv har vært, så må jeg ærlig innrømme at jeg er rimelig fornøyd med hvordan livet mitt er nå. Jeg kunne ha vært tjukkasen i sofaen som grudde seg til å gå den bratte bakken hjem. I steden gleder jeg meg til turntrening for voksne og gjør ting jeg aldri hadde forestilt meg at jeg kunne gjøre!