Undrenes tid er ikke over

Jeg har løpt! Ikke bare en gang, men to!

Haleluja – haleluja – haleluja – haaleeeeluja

Der er virkelig et mirakel! Jeg hater intenst å løpe, faktisk så mye at jeg har lovet meg selv å aldri gjøre det mer.

Jeg har aldri likt det, heller ikke da jeg var liten. Cooper-test, stafetter og jentejoggen – alt var like grusomt. Og oppvarming på tredemølle har flere ganger sabotert styrketrening for meg. I gamle dager mente nemlig de fleste at 10 minutter på mølla var obligatorisk før styrkeøkta. Og det gjorde faktisk at jeg alltid slutta etter kort tid.

Men jeg har prøvd å like løping. Virkelig prøvd. I flere år.

Det virker så fint å like å løpe. Det er lettvint og tilgjengelig; du trenger bare å knyte på deg joggeskoene og gå ut døra. Og som en ekstra bonus kan du nyte flott natur på veien.

Da jeg begynte på min egen livsstilsendring var jeg i utrolig dårlig form, men jeg bestemte meg likevel for å gi løping en sjanse. De første gangene greide jeg knapt 50 meter sammenhengende før hele kroppen verket og jeg trodde jeg var døden nær. Ikke skjønte jeg hvordan jeg skulle klare å puste normalt heller, så det var mest hyperventilering. Men jeg ga meg ikke. Sakte men sikkert ble jeg bedre. Jeg husker hvor ufattelig stolt jeg var da jeg klarte 1 km uten stopp!

Etter det gikk det ganske fort fremover, jeg klarte 3 km, 5 km og 7 km. Jeg bestemte meg for å prøve 1 mil, og jaggu gikk det også. Mestringsfølelsen var på topp! Og da skulle man jo tro at motivasjon kom også. Men nei, selv om jeg nå klarte å løpe så syntes jeg fortsatt at det var dørgende kjedelig.

Ettersom jeg alltid hadde hørt at det var viktig å trene både styrke og kondis så fortsatte jeg å løpe litt, selv om jeg synes det var noe drit. Jeg gleda meg aldri til en løpetur.

Men så prøvde jeg meg på hinderløp, og det syntes jeg var morsomt! Det vil si; jeg elsket hinderene, men løpinga var fortsatt like kjip. Men der hadde jeg i hvert fall noe å glede meg til underveis. Og hinderløp i Norge er bra saker! Kan lett anbefale både X-run og Barskingen!

Så gleden var stor da jeg flyttet til Dubai og oppdaget at hinderløp var en stor greie her også. Men det skulle vise seg å være en kortvarig glede. Det er tungt nok å løpe i kupert skogsterreng, men 8 km i løs ørkensand – det er tungt, det! Så etter tre løp sa jeg takk for meg, og jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle løpe mer.

Og den beslutninga har jeg faktisk aldri angret på! Hele treningshverdagen min ble så mye bedre når jeg slapp presset om at «jeg burde løpe». Kondistrening har jeg fått likevel, blant annet ved å spille squash, hoppe tau, sirkeltrening og (min favoritt) gå bananas til favorittmusikken på full guffe.

Så hvorfor har jeg da løpt nå i jula? Tja, si det. Kanskje var det all den tunge julematen som gjorde susen? Det var i hvert fall etter en slapp og mett dag i sofaen at ånden kom over meg. Jeg knøt på meg joggeskoene og kom meg ut. Forhåpningsfull jogget jeg avgårde, bare for å finne ut at det fortsatt var like drit. Jeg tvang meg gjennom 3 km, og bare for å bli ferdig med det så satte jeg opp farten det siste stykket. Og da føltes det bedre! Mye bedre faktisk, når jeg fikk opp farta og fikk strekt ut beina.

Så dagen etter, på julaften, bestemte jeg meg for å prøve igjen. Men da som intervalltrening i steden for jogging. Jeg beina avgårde det jeg klarte, og så gikk jeg et stykke før jeg spurta av sted igjen. Eller spurt og spurt. Det er ingenting med meg som går fort, men jeg fikk uansett langa ut, så selv følte jeg nesten at jeg fløy 😀 Og sånn holdt jeg på i en time, kun avbrutt av litt øving på å slå hjul og stå på henda i parken. Og det var ikke så verst, det!

Nå skal jeg ikke garantere at dette blir en vane, men jeg har litt forhåpninger til at det kan skje igjen. Og jeg har i alle fall lært at man aldri skal si aldri 😉

Et ekte julemirakel!

-Tove